Demokratiet i Norge og Amerika

Dette er et gjesteinnlegg fra 2021.

Demokratiet er noe av det viktigste vi har i Norge! Bevar demokratiet! Eller? Dette er det nåværende synet i Norge i dag. Vi må bevare demokratiet vårt, at de fascistiske eller autoritære understrømningene i verden i dag ikke må få slå rot i vårt lille land. Det vi ser i Russland med Putin, i Kina med Xi Jinping, i Italia, Storbritannia og USA må vi forsvare landet vårt mot. Greit at nordmenn har politiske uenigheter, men alle skal med, vårt felles demokrati er grunnlaget for samfunnet vårt. Eller?

For hva er disse fascistiske og autoritære understrømningene i det globale samfunnet i dag? Hva er det som skjer i for eksempel USA i dag? I USA har man nylig avsluttet et presidentvalg der Joe Biden med tvilsomme resultater ble valgt som USAs 46. president. Et valg der avgjørende svingstater som Michigan, Wisconsin, Georgia og Pennsylvania valgte altså å avslutte tellingen av stemmer på valgdagen for så å fortsette midt på natten. Ikke bare avsluttet de midlertidig å telle, for å fortsette kl. 4 på natten, men når de fortsatte tellingen fikk Biden nært 100% av stemmene som ble talt etter dette tidspunktet. I tillegg, fikk altså Joe Biden, tidenes mest upopulære presidentkandidat, kandidaten definert under ’han er ikke Trump’-mottoet liksom de fleste stemmene i et presidentvalg i USAs historie. Tvilsomt, men la gå. Media, sosiale medier, politiske kommentatorer, landets institusjoner var raske å kunngjøre Biden som USAs 46. president og slik ble det, med militære styrker i landets hovedstad under innsettelsen. I dag er det svært upopulært i USA å engang nevne tvil man har om valgresultatene i USA. Dette kan naturligvis aldri skje i Norge?

Hovedpoenget er dette, vi opplever i Vesten en regress av demokratiet som aldri før der det demokratiske systemets feiler blir mere og mere åpenbare. Den største utfordringen politikere og velgere, også dette landets politikere og velgere, opplever er hvordan makten distribueres i vårt nåværende system. Hvem holder makten egentlig? Er det de ulike parlamentene eller andre politiske organer i landet? Utvilsomt holder disse organene mye makt. Regjeringen i Norge, som Norges utøvende statsmakt holder mye makt, men hvor mye? Hvis man ser tilbake på USA og valgkampen i USA i 2020 og også i 2016 så viser dette akkurat hvor mye makt en politiker kan håpe å oppnå under det nåværende demokratiske systemet.

Trump i 2016 ble valgt til USAs 45. president, dette ble et presidentskap som ble preget av politiske skandaler (i stor grad fabrikerte av media) og politisk ineffektivitet. Selv om Trump vant mange, viktige politiske kamper under sitt presidentskap så ser vi i dag under Joe Biden ingen kontinuitet av dette. Trump sin politikk blir trukket tilbake, og demokraternes politiske maskin jobber for å utslette enhver seier republikanerne fikk under Trump presidentskapet. Problemet politikere har er at de kun har så mye makt, så lenge som folket og kanskje spesielt medier gir de. Dette er den eksistensielle trusselen til demokratiet vårt.

Folket, som en full sjømann, styres av lidenskap. Folket, som lidenskapen er upålitelige, men gjennom denne lidenskapen er de lettstyrt av høyere makter. Folket følger følelsene sine, følelsene som påvirkes av media, Twitter, Facebook, Pride-måneden og offentlig utdanning. Dette betyr at medier og lignende samfunnsinstitusjoner med mye samfunnsinnflytelse holder en stor del av den politiske makten i tillegg til samfunnsmakten. Hvilken norsk politisk kandidat skal kunne lykkes uten NRK og TV2? Hvis man aldri får høre om partiet eller kandidaten er valgkampen over. Hvis politikeren likedans Trump opplever negativ mediadekning uten like er jobben hans gjort atskillig vanskeligere. I sterk kontrast til Trump står Joe Biden, som nesten aldri får noen negative benevnelser i media. Trump vant over folket, én del av makten, men ikke den makthavende eliten i samfunnet.

Dette kan også videre enkelt demonstreres ved hjelp av et eksempel – Covid-19 pandemien i 2020 og 2021.I 2020 innførte Norges regjering Norges mest omfattende samfunnstiltak siden andre verdenskrig. Dette er ikke en ubetydelig forandring. I dag, over et år siden begynnelsen av denne globale pandemien er tiltakene fortsatt i høy grad i virkning i det norske samfunnet, og i det globale samfunnet for øvrig. Hva har man lært av dette, både enkeltindividet og samfunnet? At man blir vant til det. Det norske folk og mange andre nasjoner er i stor grad blitt vant til tiltakene. De største og mest omfattende frihetsinnskrenkelsene innført i det norske samfunn siden andre verdenskrig, en verdensomspennende krig, har man blitt vant til. Hvordan har statsmakten fått mandat fra det norske folk i stor grad til å gjøre hva de vil? Så lenge man har en grunn til det. Media, globalt vel og merke, kjører nyhetssak etter nyhetssak om pandemien og hvor viktig det er å holde avstand og vaske hendene – dette utvikler seg til hvor viktig vaksineringen er. Man ser at folket, også i Norge, tilpasser seg maktens ønsker. (Jeg vil ikke i denne artikkelen diskutere hvor farlig denne pandemien som har en 99% overlevelsesrate er, poenget er ikke pandemien.)

Hva betyr altså alt dette? Hvordan henger tilstanden til demokratiet i USA og coronapandemien og Norge sammen? Nemlig gjennom makten som anvendes i samfunnet vårt, likt som i USA, Russland og Kina. Globalt bruker maktinstitusjoner sin makt og innflytelse for å påvirke resultater i sin favør. Ingen stor åpenbaring tenker du kanskje. Naturligvis, bruker ulike parter i samfunnet sin innflytelse på politikk, hvordan ellers driver man politikk tenker man kanskje. Naturligvis, men videre må man vurdere hvordan denne makten brukes i dag. Likesom måtene mediene ble brukt mot Trump i 2015/16 valgkampen og 2019/20, brukes det mot Sylvi Listhaug i Norge, Jimmie Åkesson i Sverige, Boris Johnson i Storbritannia, Matteo Salvini i Italia, Geert Wilders i Nederland, Viktor Orban i Ungarn og Marie Le Pen i Frankrike. Vidt sett, altså nasjonalistiske politikere på høyresiden. Dette kommer som tillegg på utallige konservativer som har blitt sensurert i flere sosiale medier, slike som blant andre Nicholas J. Fuentes, Laura Loomer, Milo Yiannopolous og også Donald Trump.

Dette viser at faktisk bruker ulike parter, ulike institusjoner og maktorganer GLOBALT sin innflytelse til å ikke tillate ulike meninger, narrativer og ideer. Store sosiale media plattformer som Twitter velger å sensurere en del av politiske ytringer – noe som ikke kan foregå i et demokrati. Faktisk promoterer disse globalistene et syn. Et generelt globalt, venstreradikalt, anti-nasjonalistisk og liberalt syn. Alle store, moderne maktinstitusjoner som f.eks. Sosiale media giganter, tradisjonelle medier, globale multinasjonale korporasjoner og i stor grad politikere spiller alle på samme lag. Kanskje ikke på lik linje som mange internettkonspirasjonsteoretikere velger å tro, men det er unektelig at det globale samfunnet i dag beveger seg mot et mål – en liberal globalisering, fokusert på total moral nedbrytning og fri innvandring med støtte fra utallige parter over alt i verden og spesielt i Vesten. Hadde liberale politiske mål som f.eks. Abortlover, normaliseringen av homoseksualitet og sensur av den politiske høyresiden vært mulig uten støtte fra Google, Facebook, NRK i Norge, CNN i USA?

Derfor blir det uærlig å nevne Trump, Putin eller andre konservative eller populistiske politiske kandidater og rope om angrep mot demokratiet vårt og fascistiske understrømninger i samfunnet når dette angrepet, denne beleiringen mot demokratiet vårt har foregått lenge, og det er ikke Donald Trump som står for den. Artikkelen belyser dette problemet i lys av kritikken som nasjonalkonservative populister har – nemlig at alle bortsett fra de spiller på lag for å utslette dem som den eneste politiske motstanden mot dette globalistiske hegemoniet.

Skrevet av Issat