Den radikale venstresidens verdensanskuelse og mobbementalitet
Å ha en saklig debatt med en venstreradikal uten å få mobbeord slengt tilbake i trynet ville vært et mirakel i vår tid. Det samme gjelder også forsåvidt når det kommer til å dele innlegg på sosiale medier uten at noen føler seg krenka, for dermed å rapportere deg for brudd på en eller annen retningslinje slik at du blir bannlyst fra plattformen. Hvor kommer radikale venstresidens hat og sinne fra? Hvorfor er dem ikke i stand til å komme med noen bedre responser annet enn skjellsord og hylekor?
Historien viser at det er ofte de som utgir seg for å være de mest tolerante, som viser seg å være de mest intolerante mot de som ikke støtter dems eget verdenssyn. Eksempler på dette er Stalin, Pol Pot og Nelson Mandela. De «tolerante» kommer gjerne til makta med intolerante midler som vold, tvang og forfølgelse. Når de sitter med makta så konstruerer de politisk korrekte begreper for alle emner de ikke ønsker skal bli utfordret. En sentral tankegang i venstresidens verdensanskuelse er at mennesker kan deles inn i kun to hovedkategorier; undertrykkeren og den undertrykte. Videre deler dem mennesker inn i grupper basert på hudfarge, kjønn, religion, seksuell legning, økonomisk klasse og sosial status.
Det er et faktum at mennesker fra tid til annen har blitt undertrykt på bakgrunn av en identitet eller gruppetilhørighet. Problemet til radikale venstresiden er generaliseringen og svart/hvitt tankegangen. De putter for eksempel alle i gruppe «Hvit» som undertrykker, og alle i gruppe «Svart» som undertrykt. Eller alle i gruppe «Menn» som undertrykker, og alle i gruppe «Kvinne» som undertrykt. Når de er ferdige med å putte alle i riktig kategori, så kommer mediakampanjene dems. I dems politiske mediakampanjer, så handler alt om å oppløfte de «undertrykte» gruppene og sverte de gruppene som «undertrykker». Men det stopper ikke her, når man skulle tro at de var ferdige med å identifisere grupper som undertrykte, så vil de over tid konstruere opp nye undertrykte gruppeidentiteter som ikke har rot i virkeligheten. Det er på denne måten at Kulturmarxismen tar nye og radikale former. Ta for eksempel kampen om likestilling, det var først en kamp mellom menn og kvinner. Ettersom de har funnet opp nye kjønnsidentiteter som ikke engang har rot i virkeligheten, så eskalerer denne likestillingskampen seg til å også involvere disse fiktive kjønnsidentitetene.
Fleip eller fakta? Spørr for en venn.
For å forsvare sitt utopiske venstreliberale regime, så er dem nødt å konstruere politisk-korrekte ladede begreper tilegnet hver undertrykte gruppe for å skremme folk fra å utfordre narrativene dems. Kritiserer du feminismen er du incel, kritiserer du masseinnvandring er du rasist, kritiserer du Pride er du homofob osv. Uavhengig av hvilket narrativ du kritiserer, så har de også generelle begreper som «ekstremt» og «hat-prat». Andre mobbemetoder dem bruker er å stille spørsmål til din sinnstilstand hvis du ikke er enig med dem. Dette er veldig effektive metoder for å kvele debatt, for det kan føles veldig ubehagelig å få disse begrepene kastet etter seg som et offentlig brennmerke. I tillegg kan disse brennmerkene få konsekvenser for både ditt private og profesjonelle liv.
Årsaken til at dem responderer med sinne og hat mot opposisjonen, er fordi dem ikke har noen rasjonelle motargumenter å komme med. De har blitt indoktrinert til å tro at de kjemper for rettferdighet og mot «systemet», men man trenger ikke være et geni for å se at det er systemet som har indoktrinert dem. Den kapitalistiske eliten og alle de store selskapene spytter inn millioner av kroner i venstrevridde mediakampanjer. De gjør ikke det fordi dem nødvendigvis støtter disse venstrevridde narrativene, men de gjør det fordi det er en måte å fylle dems egne lommer og holde på sine maktposisjoner. Å ha et utopisk venstreliberalt teknokrati er absolutt fordelaktig for eliten. I en passiv sivilisasjon vil det aldri lenger være noen som er vågale nok til å prøve ta over makta.
Er det riktig av venstresiden å benytte seg av denne intolerante mobbementaliteten? Så absolutt ikke. Fakta må alltid komme foran følelser, og enhver påstand må støttes opp med et logisk rasjonelt argument. Hva som kan anses som ekstremt er jo alltid relativt, det kommer helt an på hvor man setter referansepunktet. Ting som anses som ekstremt idag, ble kanskje kalt for sunn fornuft i en annen tidsånd. Så er det jo også mange nyanser å ta hensyn til. Å være imot feminisme er ikke alltid ekvivalent med å være kvinne hater. Å være imot Pride propaganda er ikke alltid ekvivalent med å hate homofile. Å være imot masseinnvandring er ikke alltid ekvivalent med å være rasist. Radikale venstresiden er altfor raske med å stemple folk, og det er helt håpløst å prøve å forklare dem hvorfor du har det ståstedet du har. Faktisk så vil vi påstå at man er mer sinnsyk hvis man ikke har noe kritikk i det heletatt mot det rådende verdenssynet idag, enn de som faktisk har noe kritikk å komme med.
Din kritiske sans kan nemlig si noe om din integritet som person. Når man for eksempel bygger et dataprogram, så er det ikke uten god grunn at man gjennomfører revisjoner og oppdateringer for å forbedre programmet. Det er nemlig utviklerne eller feedback fra brukerne av dette dataprogrammet som har brukt sin kritiske sans og konkludert med at dette var nødvendig. Det samme prinsippet gjelder når det kommer til samfunnsbygging. Noen ganger er man nødt til å gjøre endringer, andre ganger er huset så forfallent at det er ingen annen vei enn å forandre hele grunnmuren og bygge huset helt pånytt.
Joachim er en konservativ skribent som er redaktør og eier av nettstedet Kulturkamp. Han er utdannet elektronikkingeniør og har fra tidligere av erfaring fra IT–bransjen. Joachim har vært en politisk dissident siden 2018 etter at han fikk en åndelig oppvåkning. Siden den gang har han blitt en engasjert samfunnsdebattant og brukt store deler av sin fritid på å studere emner som politikk, historie, filosofi, kultur og religion.