200 år med den russiske bjørnen

Et karikert bilde av den store skumle Russiske bjørnen som har imperialistiske ambisjoner som truer vestlig frihet og demokrati har eksistert lenge før Putin inntok Kreml. Russiske KGB spioner som driver med lyssky forretninger verden over. Et mektig og barbarisk eurasisk rike som truer den vestlige sivilisasjonen. Vestens russerfrykt stikker dypt. Vestlig media har i årevis malt Russland som en skummel fremmedmakt som vi bør frykte. Men bør vi frykte dem? 

 

1800-tallet

På 1800-tallet var russerfrykten så stor at det fikk et eget begrep, nemlig «russofobi». Vestlig russofobi kan spores helt tilbake til år 1812 i Frankrike, under Napoleonskrigen. I Oktober 1812 ble nemlig en av de mest innflytelsesrike verk innen russofobi publisert: «Des progrès de la puissance russe» av Charles-Louis Lesur. I denne boka publiserte Lesur det beryktede og ofte feilsiterte «Testamentet til Peter den store» dokumentet. Napoleon beordret å få publisert en serie med artikler for å vise at «Europa er uunngåelig i ferd med å bli bytte for Russland». Dette dokumentet ble med på å rettferdiggjøre Napoleons planer for å innvadere Russland. Dette dokumentet hadde også en stor påvirkingskraft på Frankrike, England og Tyskland sitt politiske syn på Russland i mange år etter publiseringen.

Slaget ved Borodino (1812)

Siden 1500-tallet hadde England gode diplomatiske forhold med Russland. Etter 1820 ble dems diplomatiske forhold gradvis dårligere, da russofobien ble et fenomen også i England grunnet geopolitiske spenninger. 

Moskva hevdet sine økonomiske interesser på begynnelsen av 1800-tallet. Russerne avviste den britiske frihandelspolitikken. Både Aleksander 1 og Nikolaj 1 rustet opp den nasjonale industrien med høye tollsatser som holdt britiske produkter borte fra det russiske markedet. Russiske byråkrater stakk også kjepper i hjulene for britiske forretningsmenn. På den måten sørget Russland for at handelsbalansen mellom de to landene gikk i russisk favør.

Siden napoleonskrigene hadde det russiske tsarriket utvidet seg østover og sørover. En krig på Krim mot en fransk-britisk militærkoalisjon brøyt ut etter russernes streiftog inn i det Osmanske riket. Denne konflikten fikk navnet Krimkrigen, og varte fra 1853-1856. Russernes erobringstokter i Kaukasus og Sentral-Asia skapte også en frykt for en invasjon av India, som på den tiden var underlagt det britiske imperiet.

I denne perioden ble «Peter den stores testamente» republisert og trukket fram som bevis for Russlands skumle intensjoner. Dokumentet ble mye diskutert i Europa, fra nasjonalister i de russiskkontrollerte områdene i Polen, Ungarn og Baltikum, til britiske konservative og tilogmed Marx og Engels. De to sistnevnte tilga aldri Nikolaj 1 for å ha slått ned revolusjonene i Polen i 1830-1831 og Ungarn i 1848.

Siden testamentet var et så stort diskusjonstema, valgte en britisk diplomat i 1876 å ta det opp med tsar Aleksander 2. Tsaren hevdet at «alt som er blitt sagt og skrevet om Peter den stores testamente og Katrina 2s intensjoner bare er illusjoner og fantasiforestillinger». I 1859 begynte forskere å blande seg inn, og i 1879 ble de enige om at testamentet til Peter den store dreide seg om en forfalskning.

Portrett av Peter den Store (1672-1725)

En mindre betydelig faktor til britisk russofobi, men fortsatt viktig å få fram, er at mellom 1815-1840 så kritiserte britiske kommentatorer den russiske stat sin ekstreme konservatisme og dens motvilje til å reformere seg. Den vestlige opplysningstiden rammet ikke Russland like mye, da Russland gikk gjennom sin egen opplysningstid.

 

1. Verdenskrig og Mellomkrigstiden

Under 1. verdenskrig gikk Russland gjennom radikale forandringer via bolsjevik revolusjonen i 1917. Det russiske keiserdømmet ble avsatt etter at den russiske keiserlige Romanov-familien ble skutt og bajonert i hjel av bolsjevistiske revolusjonære under Yakov Yurovsky på ordre fra den regionale Ural-sovjeten i Jekaterinburg natten 16.–17. juli 1918. Det russiske keiserdømmet ble erstattet med Sovjetunionen, en totalitær kommunistisk stat basert på ideologien Marxisme-Leninisme. Ifølge Putin så var den første sovjet staten styrt primært av individer med jødisk bakgrunn.

Ettersom den bolsjevistiske revolusjonen fant sted i Russland, og på tross av at millioner av russere som var imot revolusjonen ble forfulgt og drept, så ble alikavel denne totalitære kommunismen assosiert med vanlige russere, dette førte til en ny form for russofobi. Det som tidligere i Vesten kunne anses som en irrasjonell frykt for det tidligere russiske keiserdømmet iform av russofobi, begynte nå å ligne mer på en reell trussel da Sovjetunionen i mellomkrigstida begynte å ekspandere vestover. I tillegg til Sovjetunionen sin fysiske ekspansjon, så spredde også det kommunistiske tankegodset seg til Vesten, langt utover Sovjet sine grenser. Dette førte til en radikal motreaksjon i Europa, fascismen var på fremmarsj. Polariseringen mellom fascistene og kommunistene økte, det var en maktkamp mellom disse to grupperingene.  

 

2. Verdenskrig

Fascistene klarte å ta makta i Europa. På denne tiden hadde man tre dominerende maktpoler, Vestlig kapitalisme, Europeisk fascisme og Østlig kommunisme. Senere brøt 2. verdenskrig ut der fascistene kjempet en krig mot kommunistene fra Øst, og kapitalistene fra Vest. Aksemaktene bestående av Tyskland, Italia og Japan tapte mot De allierte som var ledet av England, USA og Sovjetunionen.   

I mellomkrigstida og under 2. verdenskrig var det hovedsaklig fascistene som fryktet Sovjetunionen mest. Etter 2. verdenskrig forsvant den fascistiske maktpolen og man sto igjen med to maktpoler, den kapitalistiske vestblokken og den kommunistiske østblokken.

Sovjet flagget reiser seg over Reichtag i Berlin (1945)

Den kalde krigen

Det tok ikke lang tid før rivaliseringen mellom disse to maktpolene fant sted. 2 år etter krigens slutt, i 1947 brøyt den kalde krigen ut mellom USA og Sovjetunionen. I 1948 hadde Sovjet installert venstrevridde regimer i de Øst-Europeiske landene som ble frigjort av den røde hæren. Amerikanerne og britene fryktet denne nye Sovjetiske supermakten. På lik linje med fascistene, så fryktet disse også at Sovjet-inspirerte kommunistpartier skulle komme til makta i vestlige demokratier. Sovjet ønsket å beholde kontrollen over Øst-Europa for å verne seg mot hvilken som helst fornyet trussel som potensielt kunne komme fra Tyskland. De hadde også ønske om å spre kommunismen globalt. Spenningen under den kalde krigen nådde sin topp mellom 1948-53. Under perioden med Sovjet sitt mislykkede forsøk med Berlinblokaden (1948-49), bestemte USA og dems Europeiske allierte å denne NATO, en militær forsvarsallianse. NATO ble skapt som en respons til den økte trusselen fra Sovjet regimet, hensikten med NATO var å ha en forsvarsallianse som var sterk nok til å stå imot en potensiel invasjon fra Sovjet. 

 

Oppløsningen av Sovjetunionen

Selv om kommunistiske Sovjet kollapset, så fortsatte NATO å se på det nå svekkede Russland som en supermakt og konkurrent. Den vestlige russofobien fortsatte å øke i USA på 90-tallet. Ifølge en Gallup-undersøkelse så svarte 59% av de amerikanerne som var med i undersøkelsen i 1999, at de hadde et negativt syn på Russland sammenlignet med 25% i 1991. Ifølge Anatol Lieven så var det den vestlige dekningen av den andre Tsjetsjenia-krigen og den russiske reaksjonen til NATOs ekspansjon østover som var hovedårsakene til den voksende russofobien på 90-tallet. Innflytelsen som den politiske eliten fra den kalde krigen hadde over Vesten, kombinert med det stereotypiske synet om russisk ekspansjonisme fra 1800-tallet førte til at Vestlige journalister og intellektuelle droppet profesjonelle standarder og valgte heller å engasjere seg i propaganda ved å spre russofobi og nasjonal forakt for Russland. NATO har ikke stoppet å ekspandere østover siden fallet av Sovjetunionen. NATO har vokst fra 17 land i 1990 til 30 idag, der flere av disse landene tidligere var medlem av den Sovjet-ledede Warsaw pakten.

To konkurrerende supermakter

2014-2022

Annekteringen av Krim halvøya har bare forsterket Vesten sitt syn på Russland som en imperialistisk stat. Dette til tross for at Krim-folket hadde en demokratisk folkestemning med en oppslutning på 96,77% som stemte for å innlemmes inn i den russiske føderasjonen. Russland har også støttet det syriske Assad-regimet militært siden den arabiske våren brøyt ut i 2011. Vesten har hatt et fiendtlig syn til den syriske presidenten Bashar-al Assad som forsvarer landet sitt mot syriske rebeller som ble bevæpnet av Israel. Ettersom Vesten de siste årene har gått en mer liberal-progressiv retning med idealer som abort, feminisme, multikulturalisme og LGBT,  så har Russland gått i en mer nasjonalkonservativ retning der massevis av Ortodokse kirker har blitt gjenoppbygd og tradisjonelle kristne verdier står sterkt kombinert med patriotisme og nasjonal stolthet. Russland møter kritikk fra Vesten også på bakgrunn av dems konservative verdier og styreform som står i kontrast til vestlig liberalt demokrati. Når Russland 24. Februar 2022 bestemte seg for å innvadere Ukraina, så har Vesten erklært full krig mot Russland ved å indirekte bidra i krigføringen mot Russland ved å forsyne Ukrainske Nazister med våpen slik at de kan forsvare landet sitt som ironisk nok er ledet av en jødisk Zionist som har store ambisjoner om å transformere Ukraina til «Store-Israel». 

Man kan konkludere med at Vestens relasjoner til Russland ikke har vært så gode de siste 200 årene. Stereotypene fra 1800-tallet om Russland som en barbarisk, aggressiv imperialistisk stat har levd videre og tatt nye former gjennom Russland sin historiske utvikling fra keiserdømme, kommunistisk stat og fram til nå som føderal republikk. Etter at Russland bestemte seg for å innvadere Ukraina så har disse forestillingene bare forsterket seg. Vesten er nå så overbevist om at russerne er de onde, at de mener vi må fortsette å gi Ukrainske soldater våpen helt til Russland har tapt. En fredsavtale er ikke aktuelt for dem virker det som. Om Vesten velger å fortsette i dette sporet med å bruke ukrainske soldater som proxy-krigere mot Russland framfor å satse på fredsforhandlinger, så vil så mange fler liv gå tapt både på ukrainsk og russisk side. Det er det som er den virkelige tragedien med denne krigen. Vestens relasjoner til Russland vil forverres og vi er et skritt nærmere 3. verdenskrig. Sålenge Vesten fortsetter å ha en fiendtlig holdning til Putin, så bør vi frykte Russland.  Men hadde vi hatt bedre relasjoner med Russland, så hadde det egentlig ikke vært så mye å frykte. Som de siste 200 årene med Russland har vist, så har det vært perioder der Vesten har fryktet Russland av helt irrasjonelle grunner uten rot i virkeligheten, som under Napeleonskrigen på 1800-tallet. Men det har også vært perioder vi hadde veldig god grunn til  å frykte Russland, som etter bolsjevik revolusjonen og dannelsen av Sovietunionen som ekspanderte vestover.