Når offermentalitet brukes til å slå politisk mynt

Alle politiske interessegrupper liker å spille på offermentalitet for å slå politisk mynt og oppnå politisk makt. De svarte gir hvite skylden for slavehandelen og «institusjonalisert rasisme» i form av politibrutalitet. Muslimene gir den vestlige sivilisasjonen skylden for plyndringene av deres land. Homofile gir de kristne skylden for undertrykkelse av deres seksuelle legning. Feminister gir menn skylden for kjønnsdiskriminering. Kommunister og sosialister skylder på kapitalister for økonomiske klasseforskjeller. Konservative skylder på Islam for den sosiale ustabiliteten og stigende kriminaliteten i Vesten. Jødene skylder på alle andre enn seg selv for jødeforfølgelsene opp gjennom verdenshistorien. Hva med oss europeiske nasjonalister som virkelig er våkne? Er vi noe bedre? Svaret er nei. Vi er også glad i å male oss selv som et offer, peke ut en gruppe som har skylda. Enten det er snakk om jødene, zionistene, frimurerne, globalistene, demokratene, BLM, Antifa, Woke-bevegelsen, Bill Gates, Klaus Schwab og WEF. Når alle andre grupper har spilt på offermentalitet for å oppnå politisk makt, blir det riktig av oss å gjøre det?

Det er åpenbart at å spille offerrollen fungerer effektivt under visse omstendigheter, spesielt når den fremheves gjennom mediepropaganda for å vinne folks sympati for ens egen interessegruppe. Det er lettere å vinne over folks sympati ved å spille på følelser, fremfor logikk. Man ser på den utpekte syndebukken som sin fiende, og seg selv som et offer. Klarer man å overbevise folk så får dem mindre sympati for fienden, og mer sympati for offeret. Dette svekker fienden og styrker offerets posisjon. En vinn-vinn situasjon for offeret.

Slik situasjonen er for vår interessegruppe, så lønner det seg ikke å bruke offermentalitet. Om vi skal være helt ærlige, så er det sant at vi alle er offere på sett og vis i dette sinnsyke maktspillet der alle grupper settes opp mot hverandre. Dette er en klassisk splitt og hersk metode ovenfra. Men selv om vi som alle andre blir utsatt for negative hendelser, så betyr ikke det at det er strategisk lurt å identifsere seg som et offer. Offermentalitet fungerer kun å spille på hvis vår gruppe oppfyller ett av to kriterier:

1. Man har allerede etablert en viss institusjonalisert politisk makt.
2. Hvis situasjonen er så alvorlig at folk flest føler de har legitime grunner til å se på seg selv som et offer. 

Per i dag så fyller vår interessegruppe ingen av disse to kriteriene. Flere begynner å våkne om hva vår gruppe blir utsatt for. Det skjer en gradvis oppvåkning, men vi har fremdeles ikke kommet så langt når det gjelder institusjonalisert politisk makt. Man kan syte og klage så mye man vil, men uten makt vil man aldri bli tatt seriøst. Massene vil fremdeles blindt tro på de offernarrativene som den etablerte makten forfekter.

Vi har det fremdeles for komfortabelt til at folk flest identifiserer seg som et offer. Så lenge folk har arbeid å gå til, mat på bordet, underholdning på TVen og råd til helgefylla så vil de aldri føle seg undertrykt av noen. Folk flest leser kanskje noen skumle avisoverskrifter om ting som skjer der ute fra tid til annen, de kjenner litt på frykten fra avstand, men så går livet videre i den trygge hverdagen i deres egen lille komfortable boble. Det er kun i tøffe tider når den etablerte makten har feilet med å blidgjøre massene, at massene blir åpne for nye ideer.

For optikken sin del tar det heller seg ikke godt ut å hele tiden syte og klage foran allmennheten om den urett man selv føler sin egen gruppe blir utsatt for. For folk flest skyr unna negative mennesker som pesten. Derfor bør vi heller fokusere på å fremstå som gode rollemodeller som sprer positiv energi. Vise at vi har spennende prosjekter på gang og at vi jobber med å skape en mer edel kultur enn den nåværende. Praktisere det vi preker om. Vi kommer mye lengre med det, og kan vinne over flere mennesker ved å ikke spille offerrollen. Det er en vinnermentalitet som trengs for å vinne kulturkampen.

Om vi klarer å dyrke en sterk vinnermentalitet, først da kan vi begynne å jobbe målrettet for å oppnå politisk makt. For å få en vinnermentalitet på plass, må man først ha mestret sitt eget liv først. Der er det mange politiske aktivister som feiler miserabelt. Det er derfor personlig utvikling er en like viktig del av denne kampen som det politikk er, for det henger sammen.

Dette er så klart lettere sagt enn gjort. Vi alle er skyldige i å bli negativt påvirket av de nyhetene vi konsumerer, noe som igjen fører til at vi setter oss selv i offerrollen uten å helt være klar over det selv. Dette er noe vi alle kan jobbe med å bli bedre på.