5 grunner til å kritisere demokratiet

Dette innlegget blir kanskje en hard pille å svelge for noen, men det er et innlegg som sårt trengs idag. Hvorfor skal man alltid spille etter reglene til det etablerte politiske systemet? Hvorfor debatterer politikerne våres med retorikk som kun er akseptabelt å brukes innenfor det såkalte vestlige demokratiet? Hvorfor er det ikke akseptabelt å kritisere selve fundamentet som vårt vestlige demokrati er bygget på? Hvorfor kan vi ikke forsøke å bygge et enda bedre og mer effektivt styringssystem enn det nåværende? Igjen skal vi forsøke å svare på disse problemstillingene, men først la oss introdusere 5 gode grunner til å kritisere det vestlige demokratiet.

 

1. Ansvarsfordeling gjør det lettere for korrupte politikere å operere fritt

Ja du hørte riktig! Ta stortinget som et eksempel, under hvert valg tildeles 169 seter til middelmådige politikere som har ansvar for blant annet å kontrollere regjeringen som er den utøvende makt i Norge. Det er et fokus på kvantitet istedenfor kvalitet, desto flere kokker jo mere søl! Problemet med å fokusere på kvantitet, er at det øker oddsene betydelig for at noen av de 169 på stortinget er der med dårlige intensjoner.

«På grunn av det dyre systemet og konkurransen mellom ulike grupperinger trenger demokratiet mye penger. Som en naturlig konsekvens blir den slaven til den store jødiske internasjonale finansen som underkuer den ved subvensjon. På denne måten blir et folks skjebne gitt i hendene til en kaste av bankfolk.» – Corneliu Codreanu

 

2. Demokratiet er altfor ineffektivt

Tenk deg om, bare det å etablere et nytt politisk parti og overkomme 4% sperregrensen er i seg selv krevende nok når det sittende establishmentet vil kjempe med alle metoder dem har for å holde deg nede. Og om du skulle være så heldig å vinne valget, så har du bare fire år på deg å få til de forandringene i samfunnet som du ønsker, med mindre du vinner neste valg også. Men selv når du sitter i regjering med utøvende makt, så er det ikke så enkelt å implementere forandringer i samfunnet da Norge er gjennomsyret med altfor mye byråkrati. Det er en tidkrevende prosess å få til forandringer, og når du først får til forandringer og taper neste valg, så er det høy sannsynlighet for at neste regjering river ned det du har bygget opp. Så man ender med å ta ett skritt fram, og to tilbake. Slik fortsetter det i en evigvarende sirkel.

 

3. Demokratiet lever av å splitte folket

Et viktig punkt som krever et utfyllende svar. Demokratiet har en tendens til å gjøre små ubetydelige saker viktige, og store viktige saker ubetydelige. Demokratitilhengerne liker å krangle om lokale skatter og avgifter, hvor lenge barer og vinmonopolet skal være åpent, hvordan statsbudsjettet skal brukes osv. Men å snakke om hvem som styrer verdenen, hva den norske regjering og dems allierte driver med både innenriks og utenriks samt. de negative baksidene med dagens tidsånd nei det skal vi ikke snakke om! Istedenfor å ha et politisk system med fokus på å samle nasjonens innbyggere under et sett med gode idealer, så ønsker demokratiet at vi heller skal sitte å kjefte på hverandre om saker som i det store bildet blir helt meningsløse.

Etablerte partier i demokratiet bruker også en annen velkjent metode som bare splitter oss enda mer. Gjennom å innføre flerkultur og masseinnvandring. Partier på både venstre og høyre aksen benytter seg av dette. De jobber ikke for det norske folks interesser, nei for å holde seg relevant er de nødt å holde på makta si ved å importere nye stemmer fra den tredje verdenen. For venstresiden handler det om å tenke bare med hjertet, og for høyresiden handler det om å vinne stemmer fra den rike overklassen med skattelette og sosial dumping. Dette fører til arbeidsinnvandring fra U-land som setter mange fra den norske middelklassen utenfor arbeidsmarkedet da de ikke kan konkurrere mot arbeidsinnvandrernes lave lønninger. Et demokrati fungerer bedre i en homogen befolkning med en felles historie, men i et multikulturelt samfunn blir ikke demokratiet noe annet enn en arena der alle de forskjellige gruppene kjemper for sine egne interesser. En gruppe sine interesser kræsjer ofte med en annen gruppe sine interesser.

 

4. Eksterne aktører har altfor mye politisk påvirkningskraft

Demokratitilhengere snakker så varmt om denne friheten til at alle kan stemme og delta i demokratiet. Men hva hjelper det med stemmerett når majoriteten av våre borgere blir manipulert av mainstream media, akademia, sosiale medier og private bedrifter til å svelge politiske narrativ for å få dem til å stemme på de etablerte partiene som fronter de samme narrativene? Sålenge samfunnet vårt styres på denne måten, så forblir friheten til å stemme og påvirke samfunnsutviklingen bare en illusjon når eksterne aktører ikke engang gir folkemassene muligheten til kritisk selvtenkning.

 

5. Majoriteten av demokratitilhengere er arrogante og politisk korrekte

Jeg sier majoriteten fordi det finnes en liten minoritet av modige individer som tørr å gå den demokratiske veien mot strømmen og utfordre de etablerte partiene. Ironisk nok blir politisk ukorrekte partier fryst ute av den offentlige debatten av denne andre majoriteten av demokratitilhengere. Det er fordi majoriteten av politisk korrekte demokratitilhengere liker å kalle noe som et nytt politisk ukorrekt parti fronter for «antidemokratisk». Såfort noen prøver å kritisere strukturen til det nåværende demokratiet så bruker dem dette politisk korrekte ladede ordet.

Men de har også en såpass arrogant holdning til demokratiet, at dem også blander seg inn i hvordan andre land langt borte fra oss styres. Hvis noen land velger å bruke et annet politisk styringssystem, så kritiserer de det og kaller disse landene også for «antidemokratiske». De har en veldig arrogant tilnærming til demokratiet, der de tror at dette vestlige demokratiet er den endelige fasit på hvordan alle land i hele verden burde styres. Noenganger bruker vesten dette tilogmed som argumentasjon for å innvadere et land, fordi vi må jo redde disse stakkars menneskene fra «antidemokratiske» diktaturland.

I et ekte demokrati må det være rom for politiske aktører å få lov å kritisere selve demokratiets rammer. Så ironisk nok er det de som kaller andre for «antidemokratiske» som ender opp med å bli de ekte antidemokratiske, når dem bruker politisk korrekte ladede ord for å fryse frie røster ute av debatten.

Mye av det vi har skrevet i disse fem punktene dekker forsåvidt de spørsmålene vi tok opp innledningsvis. Men for å konkludere, så ønsker de å beholde demokratiet slik det er nå for å holde på maktposisjonene sine. Det er mye enklere for korrupte politikere å holdes uansvarlige for sine løgner når de kan gjemme seg bak demokratiet. Derfor mener vi i Kulturkamp at det er viktig å se på alternativer til den nåværende styringssformen. Vi trenger nødvendigvis ikke forkaste hele demokratiet, det går ann å endre på grunnmuren for å få et mer rettferdig og funksjonelt demokrati. Samtidig er det også interessant å analysere fordelene og ulempene med andre alternative styresett som monarki, aristokrati, merokrati og diktatur. Demokratitilhengerne har en tendens til å si at disse alternative formene for styresett tilhører historiens skraphaug, vi ønsker å undersøke om de har rett. Vi skal i fremtidige innlegg forsøke å analysere alternative styresett fra ett mer objektivt perspektiv, så følg med videre!