Demokrati som en hellig ku

Indoktrineringen om at vestlig demokrati som styreform er den endelige løsningen for å styre en stat, sitter sterkt i vestfolket. Alle andre styreformer er utdaterte og bakoverlente ifølge mange demokratitilhengere. Dette er en form for vestlig arroganse, der vi tror at vi vet best, og derfor må vestlig demokrati implementeres i alle land på hele kloden. Vi kan ikke ha sterke mannlige autoritære ledere i noen land, det er mannsjåvinistisk, kvinneundertrykkende og setter minoriteter i fare. Sånn kan vi ikke ha det, derfor må vi presse på for vestlig demokrati, liberalisme, kvinnefrigjøring og etnisk, religiøst og seksuelt mangfold i disse slemme autoritære landene, da blir alt så bra. Vi i Vesten skal frigjøre resten av den bakoverlente verdenen fra alle former for undertrykkelse.

En gjenganger jeg ser fra både den etablerte venstresiden og høyresiden i Vesten, er at de alltid refererer til demokrati når de resonnerer over hvorfor de er for eller imot noe. Når venstresiden kritiserer innvandringskritiske røster fra nasjonalister på høyresiden, så bruker dem det argumentet at dette minner om fascisme eller nazisme som var autoritære ideologier, og dermed er disse røstene en «trussel for demokratiet vårt». Den samme kritikken kommer venstresiden med, når det er konservative røster som kritiserer homolobbyen for dems aggressive propaganda som er rettet mot skoler og barnehager. Homofile og transseksuelle må ha like rettigheter som oss, få utfolde seg fritt i det offentlige rom og bruke sin ytringsfrihet til å påvirke barna våres, derfor er konservative røster også en «fare for demokratiet». 

Den samme retorikken ser jeg også den etablerte høyresiden bruker. Når de kritiserer muslimske land, er det fordi dem har autoritære ledere som er antidemokratiske, som ønsker omskjæring og sharia-lovgivning i sine egne land. Når de kritiserer Islam som en religion og politisk ideologi, er det fordi muslimer ikke støtter feminisme og pride, og dermed antidemokratiske. Når de resonnerer for hvorfor de gir sin støtte til den jødiske Zionistiske staten Israel, er det fordi Israel er det eneste demokratiet i midtøsten. Når konservative i USA følger Israel sine ordre om å innvadere land i midtøsten, så er det alltid det samme argumentet om at disse landene er styrt av autoritære antidemokratiske ledere, og at det vil aldri bli fred i disse landene før de har blitt demokratiske. Når høyresiden kritiserer venstreekstreme kommunister, så bruker de det argumentet at kommunisme er en totalitær ideologi på lik linje med fascisme, og dermed en trussel for demokratiet.

«Verden kan ikke være fri, før vi har demokrati»

Den samme retorikken brukes også i tverrpolitiske saker som krigen i Ukraina, igjen er argumentet at Ukraina er et «demokrati», mens Russland er et «autoritært regime» styrt av slemme Putin, derfor må vi gi vår støtte til Ukraina. 

Fellesnevneren her er at alle disse folkene enten dem tilhører den etablerte venstresiden eller høyresiden har alle oppløftet det vestlige demokratiet som en hellig ku som ikke skal røres. Men det mange av disse folkene ikke ser ut til å være klar over, er at det er under dette såkalte vestlige demokratiet at vi har fått en svekket og subvertert nasjon. Disse folkene ser ut til å ha forelsket seg i en abstraksjon. Istedenfor å resonnere over hva som vil gagne vårt folk, vår kultur, våre tradisjoner og vårt land, så resonnerer de over hva som er til fordel for «demokratiet». Dette såkalte demokratiet er igjen basert på andre abstraksjoner som «mangfold», «likestilling» og «frihet». 

Dette demokratiet som disse folkene forsvarer så mye, er et demokrati som er pilråttent og gjennomsyret av korrupsjon. Dette vestlige demokratiet vi lever under fungerer som et skalkeskjul for oligarkene som bedriver lobbyvirksomhet i det skjulte, langt borte fra offentligheten. Vestlig demokrati har ikke ført til annet en splittelse blant befolkningen. Vi var en gang et etnisk homogent folk med en felles forståelse, men nå er alt dette borte. Demokratiet, dems etablete partier og partipolitikk har ført til splittelse blant befolkningen på tvers av jordlige ideologier som kapitalisme og kommunisme, feminismen har ført til splittelse blant kjønnene, masseinnvandringen har ført til splittelse på tvers av religion og hudfarge og pride bevegelsen har ført til splittelse mellom heteroseksuelle og homoseksuelle. 

Legg merke til at det er det nåværende oligarkstyrte vestlige demokratiet jeg retter min kritikk mot, og ikke demokrati som styreform som sådan. Poenget mitt er at demokrati fungerer bedre i et kulturelt og etnisk homogent samfunn blant et folk som har en felles historie og identitet. I et multikulturelt samfunn blir demokratiet bare en arena der alle de forskjellige etniske og religiøse gruppene kjemper om hvem som skal bli den dominante parten. 

Demokratiet må forsvares for enhver pris, selv når demokratier ikke gagner oss selv.

Et annet problem med demokratisk propaganda, er at demokrati antar at det er alltid flertallet som har rett. Så hvis en dag muslimer i Norge blir majoriteten og stemmer for sharialover, så skal den norske majoritetsbefolkningen som nå har blitt en minoritet i dette demokratiet, bare godta dette fordi det var en demokratisk avgjørelse? Skal vi bare sitte å godta at barna våres hjernevaskes i norske skoler at det er problemfritt å bytte kjønn, at de bør eksperimentere med sin seksuelle legning og at de bør hate sitt eget folk og kultur fordi flertallet stemte for denne utdanningsplanen? Skal vi bare godta at folkeforræderske norske politikere selger ut landet vårt bit for bit, fordi det var en demokratisk avgjørelse? Og disse demokratiske avgjørelsene var gjort i et falskt og rigget demokrati, som alltid motarbeider majoritetsbefolkningens interesser.

Hvis det er sånn det skal være, så er jeg spesielt imot en politisk beslutning, hvis den beslutningen er «til fordel for demokratiet». Da er jeg heller mottakelig for alle andre forslag, enn det som «styrker demokratiet vårt». Slik situasjonen i Norge er nå, ser jeg mer på demokratiet som et problem, fremfor en løsning. Bare fordi flertallet ønsker noe, betyr det ikke nødvendigvis at flertallet har rett, eller at man alltid bør høre på flertallet. Hvertfall ikke i disse dager når spillet er rigga med en pressedekning som primært er positiv til liberalt progressivt tankegods, og svært kritisk og negativ til nasjonalkonservativt tankegods.